Fra kap.12:
Hva med 'dårlig design'?
(fra kap. 12 i boka: By Design av Dr. Johathan Sarfati)
Kritikere av design hevder ofte at Naturen er fylt med bevis på dårlig design, tydelige bevis på vår evolusjonære fortid, slik som 'junk-DNA', opprinnelige organer og mangler ved øyets konstruksjon. Fra Darwins tid har evolusjonister hevdet at formodentlig 'dårlig design er noe ingen intelligent designer ville benytte, så evolusjon må ha gjort det'. Men det er flere problemer med en slik tilnærming:
a) Ved å bruke en slik tilnærming, støtter evolusjonister stilltiende 'to-modell-tilnærmingen': At et argument mot skapelse, er ett argument for evolusjon. Denne argumentasjonsmåten er kjent som en 'disjunktiv syllogisme' og fungerer bare dersom det kun er to alternativer. Likevel protesterer ofte evolusjonister når kreasjonister/ID-folk benytter samme argumentasjons-metode overfor dem (bruke argumenter mot evolusjon for å støtte kreasjonisme/ID). En forsikring om hva en designer hypotetisk ville gjøre, er faktisk et 'psevdo-teologisk' -ikke et vitenskapelig argument for at mutasjoner og naturlig seleksjon kunne frambringe slike unike utviklings-mønstre.
b) Prinsipielt er også et krav om at en designer kan ha laget et dårlig design, ikke et krav om at designeren ikke eksisterer, bare at designet er mindre enn perfekt. (Vi skal komme tilbake til eks. på at dårlig design likevel ikke trenger være dårlig, helhetlig sett.) F.eks. fungerer ett tykkere skall bedre for beskyttelsesformål, men om det er for tykt -kan det bli for tungt for dyret å bære på, og kunne gjøre det mindre levedyktig.
c) I vår sammenheng er det viktig å huske på at enhver organisme starter i form av en enkelt (befruktet) celle, og at det er en gradvis vekst til den voksne formen, med mange ulike celle-typer og organer. For at den voksne organismen skal oppnås, må de yngre stadiene være gjennomførlige. Således finnes det noen trekk i den voksne, som er genuine 'opprinnelige'. Men de er det ontogenetisk, ikke fylogenetisk. I.e. den voksne kunne ikke eksistere, om ikke embryoet hadde trekk som siden er degenerert i den voksne. F.eks. har voksne pattedyr spor av at sirkulasjons-systemet som forbandt det med morkaken, og parallellkoblingen som omdirigerte blodet til lungene ved fødselen.
d) Noen beskyldninger om dårlig design reflekterer uvitenhet, f.eks. må designet selvsagt skje ut fra tilgjengelige materialer. Tankegangen er ofte: 'jeg kan ikke se hvorfor det ble designet slik, så det må være dårlig designet. Ofte når mer informasjon kommer på bordet, så viser det dårlige designet seg å være utmerket.
Bilde 1. Foster i morkake under svangerskap
e) Ett organ trenger ikke å være helt nødvendig, men kan likevel utføre viktige backup/reserve-funksjoner. Slike organer kan fjernes, men det viser ikke at de er uten virkning. Dette kan gjelde for de to lungene/nyrene vi har, selv om vi kan klare oss med én under normale omstendigheter. Faktisk er slik overflødighet (redundans) et problem for evolusjonsteorien, for effekten ved ett ekstra organ ville være så liten for ett individ som nettopp hadde utviklet en slik redundans, at det knapt ville foretrekkes ved naturlig seleksjon. Det ekstra organet ville da gå tapt ved genetisk drift.
Det kan være vanskelig å bevise at ett organ er unyttig, og således en overlevning i evolusjonen. Dets funksjon kan simpelthen være ukjent (evolusjon i hullene), og kan bli oppdaget i framtiden. Dette har skjedd med mer enn 100 tidligere formodede opprinnelige organer i mennesker, som vi nå vet er nyttige.
f) I en verden der mutasjoner har herjet i lang tid, så kan tilfellet være at ett biologisk system som synes dårlig designet, opprinnelig ikke å ha vært designet slik, men at det har 'gått nedover' med det siden opprinnelig design. Slik sett kan mange organ som hevdes å være evolusjonens etterlevninger, vise seg å være eks. på 'devolusjon', ikke evolusjon. Det som 'molekyler-til-menneske' (evolusjons-)modellen trenger finne virkelige eks. på i naturen (ikke bare i sine teorier), er gryende organer, der en kan spore deres økning i kompleksitet.
Case-studier i biologi
Kenneth Miller hevder at øyet har dyptgående optiske ufullkommenheter, så da er det bevis på ikke-styrt og blind naturlig seleksjon. Noe av det samme har Richard Dawkins hevdet. Men ingen av dem har presentert noe argument for evolusjon som sådan, fordi de presenterer ikke noe 'steg-for-steg' bevis for at f.eks. retina skal ha utviklet seg. Dette er et eks. på to-modells-tilnærmingen nevnt ovenfor, som forutsetter bare to alternativer, slik at en kan benytte eliminasjonsmetoden. I og med at Miller er tilhenger av 'teistisk evolusjon', blir dette også et angrep på Millers egen versjon av 'gud', en som har valgt å skape indirekte via evolusjon. Under dette synet, blir denne 'gud' fremdeles indirekte ansvarlig for skapningen.
Bilde 2. Selve øyets hovedkomponenter
Det inverterte øye -eks. på dårlig design?
Mange evolusjonister har reist den gamle påstanden om det ufullkomne ved retinas påståtte dårlige design. Problematikken dreier seg om i hvilken grad 'den blinde flekken' utgjør et problem for synets virkemåte. Det kan av og til være fristende å returnere problemet til evolusjonister som hevder øyets dårlige design, og be dem å løse problematikk i forbindelse med fargesyn, oppløsning, ulike nivåer av lysintensitet, natt/dag-syn, der tilblivelsen skal skje under rammen av fosterets tilblivelse.
En som kjenner øyets design (Dr. George Marshall) hevder: 'Idéen at øyet er feilaktig koblet, kommer fra en mangel på kunnskap om øyet funksjon og anatomi' (2) Han forklarer at nerven ikke kunne gå bak øyet, fordi plassen er opptatt av blodårer og senehinnen (Bilde 2). Det forsyner blodforsyning nødvendig for fotoreseptorene, og absorbere overskudds-varme. Det som begrenser øyets oppløsning, er difraksjon av lysbølgene ved pupillen, så påståtte forbedringer av retina ville ikke utgjøre noen forskjell i øyets ytelse. Det som Miller/Dawkins hevdet å være et supert-design, med nerver bak fotoreseptorene, ville enten kreve:
i) blodårer foran retina, men de er ikke gjennomsiktige, så det ville tilsvare et øye med 'hemorroider'; eller:
ii) Fotoreseptorer som ikke var i kontakt med retina-pigment vevet og blodårer i det hele, men da ville øyet miste evnen til å absorbere varme. Da kunne det ta lang tid etter blitz-fotografering, før vi kunne se skikkelig.
Er blekksprut-øyne skikkelig koblet?
Noen evolusjonister hevder at øynene til åtte eller ti-armet blekksprut-øyet på en måte er riktig, med nervetråder bakom mottageren. De bruker det som motargument om behovet for det menneskelige øyets konstruksjon. Men blekksprutøyne står tilbake for menneskelig øye på mange måter. De mangler fargesyn, og har en mye enklere struktur i øyets design. De har mer lik ett 'sammensatt øye med en enkel linse'. Og det er ingen tilfeldighet at vi sier syn som en hauk/ørn, og ikke som en blekksprut. Førstnevnte har skapere syn, til tross for deres 'feilaktige kobling'.
Fiber-optiske plater
Avsnittet over forsøker å forklare hvorfor netthinnen (retina) hos virveldyr må være koblet slik den er. Men vitenskapsfolk ved Universitetet i Leipzig har nylig vist at virveldyrs øyne har et oppfinnsomt fortrinn, som overgår den lille ulempen med nerver foran lysreseptorer (3). Lys samles og føres i trakt gjennom nervenettet til reseptorer, via Müllers celler, som virker tilnærmet optiske fibre. Hver celletapp har en Müllers celle som leder lyset til den, mens flere tapper kan dele én Müllers celle. Müllers celle fungerer nesten som en fiber optisk plate, som optiske ingeniører kan benytte til å overføre ett bilde med lav forvridning, selv uten å benytte en linse. Cellene har til og med riktig variasjon i refraktiv indeks, for bilde-overføring gjennom retina, med minimum forvrengning og lavt tap (3). Müller celler er til og med bedre enn optiske fibre, fordi de er trakt-formet, noe som samler mer lys for reseptorene. Den vide inngangen til Müllers celler dekker hele overflaten til netthinnen, så maksimum mengde av lys samles. En fra forsker teamet (Andreas Reichenbach) kommenterte: 'Naturen er så flink. Det innebærer at det er nok rom i øyet for alle nevroner og synapser etc, men likevel kan Müllers celler samle og overføre så mye lys som mulig.' (4)
Bilde 3. Müller-celler: levende optiske fibre
Blind flekk
Øyelege Peter Gurney gir et detaljert svar på hvorvidt retina er dårlig designet (5). Han adresserer påstanden at den blinde flekken er dårlig design, ved å peke på at den blinde flekken bare dekker 0,25% av synsvidden, og er langt fra (15 grader) den visuelle aksen. Visuell skarphet er bare omkring 15% av skarpeste fokus, som er mest sensitive område av retina rett på den visuelle aksen. Og det at vi har to øyne, innebærer at det i praksis ikke er noen blind flekk. Den formodede svakheten blir da kun teoretisk, ikke i praksis. Den blinde flekken er i seg selv ikke tilstrekkelig grunn for å hindre en enøyd person å føre motorvogn. Hovedmangelen ved kun ett øye, er mangelen på dybdesyn.
Retina-løsning
Materialister har også hevdet at retina er dårlig designet, fordi den kan løsne og forårsake blindhet. Men få mennesker opplever dette, noe som indikerer at designet er ganske godt. Retina løsning skyldes mye oftere at glassaktig gele blir mer væskeaktig ved fremskreden alder. Den gjenværende gelen' trekker seg vekk fra retina, og etterlater seg små hull slik at den væskeaktige kan løfte vekk retina. En nylig utviklet behandling innebærer drenering av væsken og injisering av magnetisert silikon-gele, som kan flyttes på plass med et magnetisk felt for å pushe retina tilbake og blokkere hullene (6) {mitt tips: unngå MR etter en slik behandling -oversetters kommentar.} De sporadiske feilene ved øyet med økende alder, reflekterer at vi lever i en forgjengelig verden, så det vi observerer nå kan ha blitt forringet fra en tidligere fysisk perfekt tilstand.
Øynenes dårlige fokus
Øyet fokuserer skarpt hovedsakelig nær synsaksen, mens det er mindre fokusert for perifert syn. Et slikt syn har minst to fordeler over ett syn som fokuserer skarpt i periferien. a) Mangel på fokus i periferien har en viss fordel, i at vi lettere kan konsentrere om objektene som er fininnstilt i vårt sentrale synsfelt. b) Ett perfekt fokus i periferien ville være bortkastet, om ikke hjernen vår kunne prosessere informasjonen, og det ville kreve hoder som er for store til å komme gjennom døra.
Sammensatte øyne
Noen evolusjonister har hevdet at sammensatte øyne er dårlig design, og at ingen 'god' designer ville benytte det, så det må ha utviklet seg. Imidlertid inneholder de et utmerket design for små skapninger -god til å spore bevegelser (se Bilde 4), og tillater disse å navigere ved høyst effektive 'optisk-flyt' metoder -se øyestikkere). Dessuten viser det seg å være store problemer knyttet til sammensatte (compound) øyne, som bevis for evolusjon. Nylige molekylære bevis taler sterkt mot idéen at sammensatte øyne stammer fra en felles stamfar, og peker i stedet mot flere uavhengige opprinnelser. Forskerne utbrøt (9):
"Disse resultatene illustrerer eksakt hvorfor leddyrs sammensatte øynes utvikling har forblitt kontroversiell, fordi én av to tilsynelatende meget ulike evolusjonære historier må være sann. Enten utviklet det sammensatte (compound) øyet seg flere ganger i ulike grupper av leddyr, eller så har sammensatte øyne gått tapt i et tilsynelatende umåtelig antall linjer av leddyr." Dette er konsistent med separate skapelser av en enkelt designer.
Bilde 4. Sammensatte øyne har også sine fordeler
Referanser:
2. Marshall G. (intervjuer), An eye for creation. Creation 18(4): 20-21; 1996
5. Guerney, P. Is our 'inverted retina really bad design'? J. Creation (13)(1):37-44; 1999
6. Sample, I. Vistual attraction: Push detached retinas back into place with the help of little magnetism, New Scientist 174(2338):18, 2002
7. Helmholz, H. con, 1863 sitert i Gitt W, The Wonder of Man, CLV, Beienfeld, Germany, s.17, 1999
8. Catania K.C, The nose takes a starring role, Scientific American 287(1):40, 2002
9. Oakley T.H. og Cunningham C.W, Molecular phylogenetic evidence for the independent evotionary origin of an arthropod compound eye, Proc. Nat. Acad. Sci. USA 99(3): 1426-1430; 2002
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund